Kommunene kan ikke bruke gebyret som "pisk" mot lekkasjer og vannsløsing

– Vi har ikke lov til å bruke gebyret som pisk. Det er viktig å være tydelig på, sier Kristin Jenssen Sola i Norsk Vann.

Hun er hovedforfatter bak en helt ny rapport fra Norsk Vann, om økonomiske motivasjonsfaktorer for å redusere vannlekkasjer. Formålet med rapporten var blant annet å undersøke om økonomiske insentiver i gebyrsystemet kunne brukes mer aktivt for å redusere vanntap.

Konklusjonen er klar: Handlingsrommet finnes, men det er smalere enn mange tror.

Ikke hjemmel for sanksjon

Rapporten gjennomgår selvkostforskriften og forurensningsforskriftens bestemmelser om vann- og avløpsgebyr.

Det fremgår i en artikkel fra PAM Norge, produsent av rør i duktilt støpejern.

Initiativtagerne til prosjektet ønsket å vite om man kan bruke kommunale gebyrer til å få abonnenter til å bremse lekkasjer og unødig forbruk. Kommunene kan ikke:

● Differensiere gebyrsatsen for boligabonnenter basert på forbruk, unntatt dersom et vann- og avløpsanlegg medfører vesentlig høyere kostnader enn andre anlegg

● Innføre “straffetak” for høyt vannforbruk eller høye lekkasjetall

– Gebyrene skal dekke nødvendige kostnader. De er ikke laget for å drive fram adferdsendring gjennom straff, sier Sola.

Det betyr at verken kommuner eller interkommunale selskap kan legge på en ekstra lekkasjeavgift utover selvkost.

Handlingsrommet ligger i den variable delen

Det betyr likevel ikke at gebyret er uten effekt som "pressmiddel". Kommunene kan selv bestemme hvordan årsgebyret bygges opp: Enten som rent forbruksbasert modell, eller som en todelt modell med fast og variabel del.

– En kommune kan redusere fastleddet og øke den variable delen. Da blir en større del av gebyret påvirkbar for abonnenten, forklarer Sola.

Forutsetningen er høy andel vannmålere. Uten måling blir effekten liten. Men hun understreker at dette ikke er noen kvikk fiks.

– Dersom forbruket går mye ned, må prisen per kubikkmeter ofte økes for å dekke de faste kostnadene. Det er ikke slik at man kan redusere vannmengdene uten at det får konsekvenser for gebyrnivået, sier hun.

Gebyret kan gi signaler. Det kan støtte riktig adferd. Men det kan ikke alene løse lekkasjeproblemet.

Lekkasjer merkes i regnskapet

For kommuner som kjøper vann basert på levert volum fra interkommunale selskap eller andre kommuner finnes det allerede et tydelig økonomisk insentiv.

– Når betalingen skjer per kubikkmeter, merkes lekkasjene direkte i regnskapet. Mindre lekkasje betyr mindre kjøpt vann, sier Sola. 

Her ligger et konkret økonomisk trykk som mange kommuner allerede kjenner på. 

Rapporten anslår at de vannmengdeavhengige driftskostnadene knyttet til lekkasjer nasjonalt utgjør rundt 147 millioner kroner i vannsektoren. I tillegg kommer om lag 57 millioner kroner i avløpssektoren som følge av drikkevann som blir til fremmedvann.

Vanntapet fra det norske vannledningsnettet var i 2023 på rundt 200 millioner kubikkmeter.

Men ifølge Sola er det for mange kommuner ikke her de virkelig store økonomiske konsekvensene ligger. 

– Det største økonomiske insentivet handler om investeringer. Dersom lekkasjene reduseres, kan man utsette eller nedskalere behovet for ny produksjonskapasitet. Det er der de virkelig store beløpene ligger, sier hun.

Redusert lekkasje kan dermed bidra til å dempe fremtidige gebyrøkninger. Ikke gjennom straff, men gjennom smartere planlegging.

Denne typen langsiktig økonomisk tenkning er også kjernen i konseptet «Støpt for fremtiden» fra PAM. Der handler det økonomiske valget om hvordan investeringer påvirker drift, risiko og gebyrnivå over tiår, lenge etter de første anleggskostnadene. 

Lave lekkasjetall

Lekkasjeandelen i vannforsyningen varierer mye mellom kommunene. I arbeidet med rapporten har forfatterne kartlagt fellestrekk ved kommuner med lav lekkasjeandel. 

Analysene tyder også på at kommuner med nyere ledningsnett gjennomgående har lavere lekkasjetall. Rapporten viser at kommuner med lave lekkasjetall kjennetegnes av:

● Tydelig forankring av mål i hovedplan

● Høy andel vannmålere

● Soneinndeling og aktiv lekkasjekontroll

● Dedikerte ressurser

● Systematisk arbeid over tid

– Gebyret kan støtte arbeidet, men det kan ikke erstatte plan, organisering og investering, sier Sola.

Kommuner som lykkes, har gjort lekkasjearbeidet til en egen disiplin. De måler, analyserer og reparerer raskt. 

Det er systematikk som påvirker tallene, ikke kreative gebyrgrep.

Levetid og robusthet

Rapporten viser at det finnes et økonomisk handlingsrom, men at det er begrenset av regelverket. Det gjør én ting tydelig: Når gebyret ikke kan brukes som pisk, må lekkasjene reduseres på andre måter.

– Skal vi få ned lekkasjene, må vi kombinere økonomisk bevissthet med langsiktig planlegging og riktige investeringer, sier Sola.

Og her handler det mer om strategi enn om pris og gebyr. 

Når kommunene først investerer i vanninfrastruktur vil levetid, robusthet og forutsigbar drift over tiår være mer avgjørende enn anleggskostnaden. 

– Rørledninger i duktilt støpejern står mer enn noe annet rørmateriale for en dokumentert levetid og robusthet. Den nye rapporten viser enda tydeligere at dette er viktig, sier markedssjef Håkon Killerud i SG PAM Norge. 

Støpt for fremtiden

Denne problemstillingen går rett inn i kjernen i PAMs konsept «Støpt for fremtiden». Her er det økonomiske valget et spørsmål om mer enn investeringskostnad alene. Det handler om hvordan beslutninger i dag påvirker drift, vedlikehold, risiko og gebyrnivå i flere tiår fremover.

Når handlingsrommet i gebyrsystemet er begrenset, blir nettopp disse langsiktige vurderingene avgjørende. 

I en rekke norske byer finnes det vannledninger i støpejern og duktilt støpejern som har vært i drift svært lenge – flere i over 100 år. Erfaring fra slike anlegg viser hvor stor betydning materialvalg og utførelse har for levetid på vannledningsnettet.

Reduserte lekkasjer handler derfor ikke bare om kroner per kubikkmeter. Over tid avgjøres lekkasjenivået i stor grad av kvaliteten på infrastrukturen, gjennom materialvalg, utførelse og systematisk vedlikehold.

Sola er tydelig på at gebyret alene ikke løser lekkasjeutfordringen. Det er de langsiktige investeringene – og effekten de gir over tid – som avgjør økonomien i vannsektoren. Det handler om hvilke valg som tas når det graves, og hvor lenge løsningene faktisk varer.