Samspill- og alliansemodeller i VA-bransjen

– De mest utbredte kontraktsformene i vann- og avløpsprosjekter er byggherrestyrte entrepriser etter Norsk Standard, som NS 8405 og 8406. I disse prosjektene utarbeider rådgiverne beskrivelser etter NS 3420, og entreprenørene konkurrerer på et relativt tydelig definert oppdrag. Totalentrepriser etter NS 8407 brukes også, men langt sjeldnere, og statens standardavtaler ser vi nesten aldri i VA-prosjekter. I VA-bransje det fortsatt de klassiske, byggherrestyrte entreprisene som dominerer, sier Sverre Olav Gjerløw, medlem i RIFs ekspertgruppe for vann og miljø.

Økende kompleksitet

Samspill som gjennomføringsmodell har blitt et stadig vanligere begrep, men Gjerløw understreker at samspill i seg selv ikke er en kontraktstype.

– Samspill er en arbeidsform, ikke en kontrakt. Kontraktene er fortsatt NS-kontrakter. Det som endrer seg, er måten vi jobber sammen på. Behovet for samspill varierer etter prosjektets kompleksitet, og det er særlig prosessanlegg, vannbehandlingsanlegg og avløpsrenseanlegg som utløser behov for tett samarbeid.

Et prosessanlegg består både av tradisjonelle anleggsarbeider, eksempelvis tunneler, grøfter og rør, samt en sentral prosessdel med avansert teknologi for rensing og behandling.

– Et renseanlegg er helt annerledes enn å legge en kilometer rør over et jorde. I rørgrøfter har du få frihetsgrader, du flytter masse, legger rør, og følger beskrivelser. Men inne i et prosessanlegg er det masse som skal koordineres som tekniske rom, reaktorer, rørgater, utstyr fra ulike leverandører og mye annet.

Han forteller at leverandørene av prosessutstyret, enten det er en biologisk, mekanisk eller kjemisk løsning, har ulike systemer og plassbehov. Dermed må rådgivere, entreprenører og prosessleverandører jobbe tett for å få alt til å fungere på anlegget.

– Her oppstår det naturlig et samspill. Det har det egentlig gjort i mange år, lenge før vi begynte å bruke begrepet, sier Gjerløw.

Alliansekontrakter, en sterkere variant av samspill

Gjerløw peker på enkelte store prosjekter, som Ny vannforsyning Oslo, hvor det også brukes alliansekontrakter.

– En alliansekontrakt er en slags avart av samspill, men med en viktig forskjell hvor byggherre, rådgiver og entreprenør er sidestilte parter i en felles kontrakt. I en vanlig samspillsmodell har byggherren kontrakten med entreprenør, som igjen har med rådgiver som underleverandør. I en allianse er alle tre aktørene likestilte, både i planlegging og målprisfase.

Både samspill og allianse følger den samme todelingen.

– Målprisfasen, hvor partene sammen definerer hva som skal bygges, til hvilken pris og på hvilken tid. Gjennomføringsfasen, hvor entreprenøren bygger etter en avtalt målpris, ofte med bonus/malus-mekanismer. Det finnes mange varianter, men grovt sett er dette prinsippene, sier han.

Et svar på økende konfliktnivå i bransjen

Gjerløw mener at økt bruk av samspill delvis handler om å redusere konflikter i bygge- og anleggsbransjen.

– Det har vært en periode med mange konflikter. Dette gjelder ikke bare VA, men hele byggebransjen. Når aktørene presses hardt på pris, øker risikoen for uenigheter og tvister. På seminaret ble både entreprenører, rådgivere og byggherrer invitert til å dele erfaringer. Målet er å bedre kulturen, samarbeidet og prosjektgjennomføringen.

– Vi må lære av hverandre. Det er hele poenget med slike samlinger, sier han.

Må passe til prosjektet

Selv om samspill ofte fremstilles som en løsning på det meste, er ikke modellen universell.

– Hvis du skal kjøpe et «melk-og-brød»-prosjekt som du har gjort hundre ganger før, eksempelvis en enkel grøft eller ledning, trenger du ikke samspill. Det kan faktisk bli dyrere. Prosjekter som krever lite optimalisering og få tekniske valg, egner seg best i tradisjonelle, byggherrestyrte entrepriser.

På spørsmål om hvilke entreprisemodeller som vil vokse fremover, peker Gjerløw på at tendensen går i retning av mer samspill, spesielt for prosessanlegg og store, komplekse prosjekter.

– Jeg tror det blir mer samspill og varianter av samspill, særlig på de store renseanleggene og nitrogenrenseanleggene, sier han.

Mange store tema i bransjen

RIFs ekspertgruppe for vann og miljø setter hvert år opp nye tema for miniseminaret som skal speile det som skjer i bransjen.

– På tidligere seminar har vi sett på tema som grunnforhold og geoteknikk, særlig etter Gjerdrum-raset, juss i VA-prosjekter, overvann og klimatilpasning, nitrogenrensing og EU-direktiver, samfunnssikkerhet og beredskap, samt digitalisering og «Internet of Things».

Han peker på at særlig digitalisering vil bli er mer sentralt tema videre.

– Det er mange store tema i bransjen, med digitalisering vil bli viktigere. Det handler blant annet om hvordan vi bruker dataene vi samler inn, og hvordan vi kan vite hvor vi bør prioritere utskiftinger. Det er mye spennende som skjer i bransjen, sier han.

En viktig, men usynlig bransje

Han mener VA-bransjen får for lite oppmerksomhet, nettopp fordi den fungerer.

– Alt vi driver med ligger under bakken, og vi må innrømme at bransjen kan oppleves «usexy». Men hvis det vi driver med slutter å virke, da merker folk det veldig fort, avslutter Gjerløw.