Slik skal Norge sikre trygg vannforsyning i fremtiden

– Sikkerhet på vannforsyningen er et bredt tema. Om du ser på drikkevannsforskriftens bestemmelser om leveringssikkerhet, stilles det krav om at det skal finnes andre systemer eller komponenter som kan ta over ved feil, og en reservevannforsyning som kan forsyne drikkevann selv om hele anlegget feiler i en kortere eller lengre periode. Det skal også utarbeides en risiko- og sårbarhetsvurdering som legges til grunn for etablering av tilstrekkelig reservevannforsyning og leveringssikkerhet. Vi publiserte en rapport i vinter som skisserer en metodikk for å vurdere ulike løsninger tilpasset størrelsen og kompleksiteten på vannverket, sier Kjetil Furuberg, avdelingsleder for vanntjenester i Norsk Vann.

Norsk Vann er den nasjonale interesseorganisasjonen for vannbransjen. Organisasjonen eies av norske kommuner, kommunalt eide selskaper, kommunenes driftsassistanser og private samvirkevannverk. Gjennom kurs og veiledning innen vann- og avløpsteknikk og andre relevante fag bidrar Norsk Vann til at andelseierne kan levere gode tjenester.

Mange typer vann

De store vannverkene har typisk to separate og ulike vannbehandlingsanlegg, mens på mindre anlegg er det kombinasjoner av løsninger som til sammen gir tilstrekkelig reservevannforsyning.

– I begrepet leveringssikkerhet ligger også begrepet nødvann, vann med drikkevannskvalitet som er levert utenom ledningsnettet. Det betyr at om det ikke er vann i ledningsnettet med alle tiltakene som er gjort, skal man likevel kunne levere vann fra tappepunkter.

– I tillegg har man begrepet krisevannforsyning, vann levert i ledningsnettet uten drikkevannskvalitet. Om man levere denne type vann i en krisesituasjon skal man varsle innbyggerne om kvaliteten på vannet og at det må kokes eller har andre bruksmessige begrensninger. Før man kan levere slikt vann skal det være avtalt med Mattilsynet og kommunehelsetjenesten ved kommunelegen.

Grunnen til at man skal kunne levere denne typen vann er for å sikre vann til brannvesenet og sanitært bruk.

– Om man ikke greier å levere 100 prosent drikkevann skal man likevel ha mulighet til å levere brannvann og sanitært vann til å skylle toalettet. Vannet forutsetter likevel en viss kvalitet, men det kan være problemer med misfarging, partikler eller annet som skaper usikkerhet om kvaliteten, sier han.

Ulike sikkerhetstiltak

Furuberg forteller at vannsikkerhet er satt i system, planlagt og øvd på, og at det derfor skal mye til for at drikkevannet ikke blir levert.

– Alt må pakkes inn i sikkerhetstiltak for å sikre at man skjermer vannforsyningen. Når det gjelder sikker vannforsyning har vi også begrepet helhetlig sikring. At det er mange elementer i tilstrekkelig sikring gjelder ikke bare vannsektoren, men også andre sektorer. Det betyr at man må ha fysisk sikring av anleggene med alarmer, gjerder, kamera og adgangskontroll, men også sikkerhet på de administrative datasystemene og driftskontrollsystemene, eller OT-systemene.

– Det er ulike personer som kan ha denne kompetansen, men man må sikre at man har kompetanse på begge deler. I tillegg må man sikre at leverandørkjedene har kontroll på deres personer og leveranser. Der vil den digitale sikkerhetsforskriften som trer i kraft nå stille en rekke krav.

– Til slutt kommer personellsikkerhet. Det betyr at de som jobber med drikkevann er bevisste på sikkerhet, sikkerhetskultur og hva det betyr å jobbe med kritisk infrastruktur. Det må også være nok ressurser og tilstrekkelig fokus på sikkerhet helt fra ledelsen og nedover i organisasjonen, sier han.

Mange lag med sikkerhet

Drikkevannsforskriften gjelder for alle i vannbransjen, men nå innføres også den digital sikkerhetsforskriften for større anlegg.

– Med den digitale sikkerhetsforskriften får vi et nivå 2 med innslagspunkt på 2000 kubikk vann produsert i døgnet, eller omtrent forbruket til 10 000 personer. Dette er størrelsen på vannverkene som omfattes av den digitale sikkerhetsforskriften som også stiller krav til personsikkerhet og sikkerhet i leveransekjeden. Det kommer også to nye EU-direktiver; NIS2 og CER-direktivet (Critical Entities Resilience Directive) som går på fysisk skjerming av kritiske objekter og samfunnsviktige tjenester.

– Det sies å være planer om å slå sammen den digital sikkerhetsforskriften med de kommende EU-direktivene for å lage en ny grunnsikringslov som til sammen vil stille nye krav til vannverkene. Her vil det også være et innslagspunkt, men vi vet ikke om det blir likt den digitale sikkerhetsforskriften siden arbeidet er i en tidlig fase.

– Som et tredje nivå kommer sikkerhetsloven som regulerer objekter eller kritisk infrastruktur som kan ha betydning for nasjonal sikkerhet. I dag er det bare ett vannforsyningssystem som er under sikkerhetsloven, sier han.

Økt kompetanse

Furuberg forteller at Mattilsynet har kartlagt status på vannverkene og at det har vært høyt fokus på vannsikkerhet de siste fem årene.

– Vi har jobbet med vannsikkerhet siden 2010 og har utgitt en rekke rapporter, både på fysisk sikring, sikkerhetskultur og alt som har med vannforsyningen å gjøre. Vi har også etablert et samlingsbasert høyskolestudium sammen med Universitetet i Innlandet innrettet mot ansatte i vannbransjen som er i arbeid. Omkring 200 studenter har gjennomført studiet. I tillegg tilbyr vi et år to av beredskapsstudiet som er rettet mot ledelse innen beredskap og krisehåndtering. Dette gjennomføres i år med over 30 deltagere.

Norsk Vann arrangerer også Vannberedskapskonferansen som ble arrangert for tredje gang i år med over 300 deltakere.

– Det er jobbet mye med å få oppmerksomhet og med å få vann inn som en del av den kommunale beredskapen i helhet. Om det er mange som blir berørt eller det forekommer smittestoffer i vannet er det ikke bare en krise for vannverket, men for hele kommunen. Vi jobber derfor mye med at vann skal være en del av den kommunale beredskapen og at man må samhandle mellom instanser. Det betyr at kommunens kriseledelse også må inkludere vannforsyningen i trening og øvelser. Forståelsen av at vannsikkerhet er en viktig del av totalforsvaret er høy, men det gjenstår nok fortsatt en del på øving og samhandling mellom ulike instanser.

– Vi ser også en utvikling med hybride angrep og tredjepartsaktører. Da blir det viktig med sikkerhet i alle de ulike fasene og et tettere samarbeid med politiet og forsvaret. Det er også en diskusjon om totalforsvarets og NATOs behov, og at det må stilles andre krav til vannverk i nærheten av forsvarets anlegg. Om vi ikke kan forsyne forsvaret med vann og grunnleggende sanitære behov har vi problemer, sier han.

Stort investeringsbehov

Norsk Vann har utarbeidet en rapport basert på beregninger fra Sintef som viser et investeringsbehov frem til 2045 på rundt 416 milliarder.

– Omtrent halvparten av fremtidig investeringsbehov går til ledningsnettet, en fjerdedel til vannforsyning og en fjerdedel til avløpsrensing. Samtidig må man skille mellom etterslep og det som er kommende behov for fornying.

Prosess- og behandlingsanlegg har en forventet levetid på 40 år, mens ledningsnettet har en forventet levetid på 100 år.

– Vi ser at ledningsnettet som ble bygd på 50- til 70-tallet vil møte sin forventede levetid i løpet av de neste 20 årene. Man ønsker ikke å bytte rørene for tidlig, men kan heller ikke la de ligge så lenge at det blir lekkasjer. Gode og effektive metoder for å kartlegge tilstanden til ledningene og bytte de ut på riktig tidspunkt, blir viktig fremover.

Han peker også på dårlig kommuneøkonomi og at pris per meter grøft har gått opp.

– Om du ser på gebyrveksten kan den tredobles i enkelte regioner, men om du går inn på enkelte kommuner vil det variere opp og ned. Om det er noen kommuner som kommer svært dårlig ut, mener vi staten burde opprette en støtteordning. Hvordan denne kan innrettes har vi ikke sett nærmere på, men om det kommer nye krav og gebyrene blir mye høyere, bør det vurderes.

– Det handler også om å jobbe smartere. Om du har 200 meter med ledning som har nådd levetiden kan man gå inn med smarte skannere som sier noe om hvilke deler man eventuelt kan bytte ut. Vi må bruke ny teknologi for å få ned investeringsbehovet, sier han.

Samarbeider om OT-sikkerhet

Furuberg forteller at vannbransjen samarbeider med kraftbransjen gjennom InfraCERT.

– InfraCERT er et kompetansesenter på datasikkerhet og cybersikkerhet innenfor kraftbransjen, men også andre som bruker OT-systemer. Der jobbes det mye med anbefalinger for tiltak som stopper tredjepartsaktørers tilgang til anlegg. Vi har hatt noen få angrep på vannverk i Norge, men vi har sett flere i utlandet. Der har aktører kommet seg inn på deler av systemene.

– Det handler om å gjøre så mange forberedelser som mulig slik at trusselaktørene ikke kommer inn. Noen trusselaktører skanner etter åpne systemer for å presse eierne for penger, mens andre statlige aktører ser etter viktig infrastruktur som kan angripes senere. I tillegg er det kombinasjoner av slike aktører.

– Det er ikke så mye industrihemmeligheter i vannbransjen, noe som gjør oss mindre attraktive for industrispionasje sammenlignet med olje- og gassindustrien. Uansett er det viktig at de som eier og drifter OT-systemene forstår leverandørkjedene og datasikkerhet. Det handler også om samarbeid og bruk av støttetjenester. Bransjen må gå gjennom egne anlegg for å være sikre på at alt er på plass, avslutter Furuberg.